av Kristina Eraker Bøhn

Når du kommer inn i leiligheten min, har du allerede gått trappene opp 4 etasjer. Du vet en sånn gammel bygård i Oslo uten heis, med trappetrinn milevis unna godkjent EU-standard, eller hvilken som helst “standard” egentlig? Da er du allerede rimelig positivt innstilt til å gå inn den døra det står navnet mitt på. Så tenker du nok fort: "Ja, se her ja, her ser man jo hvem som bor!” Når du har klart å komme deg litt inn i den trange gangen, forbi den hjemmemekka veggen med jungeltapet, neonskilt og Kongeparet, Buddha, Freddie Mercury og Superman i loppis-bilderammer, har du sannsynligvis allerede skjønt at dette er en sånn søt liten vindskeiv leilighet du kan smile og slappe av litt i. Og når du tar av deg skoa og går to skritt innover, kjenner du følelsen av gammelt tregulv under føttene. Litt knirkete, varmt, mykt og solid på en gang. Et sånt gulv som du kjenner bærer deg godt, men samtidig har med seg over 120 år med levd liv du kan smelte trygt ned i.    

Inn til høyre ser du stua, og fordi jeg er wannabe-Wonderwoman og kan bestemme hva slags vær jeg vil ha i mitt eget kåseri, bader den nå i sola! Da ser du nemlig refleksjonene fra diskokula som ligger i vinduskarmen i hele rommet. Og den som ikke blir ørlitegranne mør i hjertet sitt av sånt, har dessverre (eller ikke dessverre i det hele tatt) ingenting i min fantastiske leilighet å gjøre. 

Snur du hodet til venstre ser du inn på kjøkkenet, som jeg tipper har blitt pussa opp maks 3 ganger siden 1800-tallet - og da er jeg GREI!  Mer om det kjøkkenet seinere, men hvis du klarer å se forbi at hver eneste skuff og skapdør i den innredninga aldri på noe tidspunkt er i vater, eller har noe som ligner på symmetri, da blir du ekstra blid over å oppdage at det finnes utgangsdør til å få sett bakgården i friluft også; “Syndens balkong” - som jeg liker å kalle den. Mer om den også litt seinere.

OKEI! Nok med malerisk reklame-innsalg for å få lurt deg med inn, både i leiligheten og historien. Men den må liksom med som en intro, fordi det nettopp er her denne historien starter sånn helt konkret, og fordi nettopp denne leiligheten er et godt bilde på hvordan det ser ut på innsida i meg også

Men du forresten.. Skulle jeg kanskje sprita opp den tittelen med mer clickbait? Kunne jo for eksempel satt: LES dette og bli Guru i senga på nullkommaniks! 10 sikre råd for å bli tynn og trent uten å slutte å spise eller løfte en finger! HER avslører den nye skribentkometen Kristina sine drøyeste sex-fantasier! 

Tjaaa.. du skal ikke se bort fra at jeg glipper på den siste der i et ubemerksomt øyeblikk, når exhibisjonisten tar overhånd et hemmelig sted i historien.. (Se! Der tok jeg Master i Kåseri-striptease også!)

For som med rommene inni kroppen til denne tilårskomne dama, er også denne leiligheten mer enn diskokule-refleksjoner og gøyal nips i krokene. Eller banneord og mørk sarkasme i bestemor-rammer og neonlys på veggene. Selv om den er sjarmerende, er mye på halv tolv og småslitent bak all tull-og-fjas -staffasje. Gulvet inn til kjøkkenet er noen centimeter høyere enn i gangen – jeg vedder en hundrings på at du slår tåa i dørterskelen minst én gang. Såpass hardt at du rekker å grue deg ganske mye i de 3 sekundene før hjernen har rukket å få det med seg. Og omtrent der du setter ned foten hviler fare nummer 2. Nå er det flere sånne farer spredt rundt i disse nostalgiske 44 kvm., men det er dette som er den med mest risiko. Vi kan godt kalle denne terskelen for “overgangsterskelen” med det samme.

Uten å skremme deg totalt fra resten av historien, burde jeg kanskje si at jeg for noen dager siden innså at jeg var i ferd med å gå på en real livs-smell. En sånn som kjentes såpass at jeg var nødt til å be om time-out fra jobb og ta spontanferie. Ahhh.. også jeg da, som hater å innse at jeg er like dårlig, eller vanlig, som alle andre! Det kjentes i grunn ikke som et valg denne gangen. Og for å hoppe Wonderwoman-bukk over mye av det som smellen kan skyldes, kryper jeg motvillig til korset. En god del handler nok om den fryktinngytende, mystiske, usexy og totalt rett-i-fleisen-når-du-føler-du-fortsatt-er-maks 36… OVER! GANGS! ALDEREN! 

Hører du også lyden av “Haisommer” i det fjerne?...

Så her i forigårs, etter å ha vridd opp senga etter nattas badefest i svette, tassa jeg barbeint og på kanten til smørblid rundt i leiligheten på dette solvarme tregulvet. Med diskorefleksjonene i ryggen og kursen rett mot Syndens balkong, tok jeg automatisk steget OVER overgangsterskelen til kjøkkenet med tåa intakt.. men der gikk fare nr. 2 strakt inn i tåballen! Med farta til Wonderwoman på lykkepille med Synd i sikte. For det gulvet er jo i all sin deilighet også fullt av flis. 

Jeg tar på meg Wonderwoman-helsesøster-for-single-damer -kappa som henger på knaggen i gangen, under Sigøynerpiken som smiler liksomsjenert-kåt selv om det er tidlig på morran enda. Setter meg ned på do og skrider til flisverket: “Holder sikkert med pinsett eller? Hmmm… får jo ikke tak på den helvetes drittflisa.. Men jeg har jo den sikkerhetsnåla fra sist!” Stikker nåla inn, later som jeg er tøffas og roter rundt ned i sporet der flisa gikk inn; “Ok, kom igjen nå da.. du dør ikke av en sikkerhetsnål i foten! Litt lenger inn nå bare...” Og akkurat som inni kroppen og sjela, er det jammen meg mye FLIS i denne leiligheten som ikke syns ved første øyekast! På vinteren, for eksempel, går det jo ikke an å ha en tilnærma levelig temperatur uten å jobbe som en tulling for det. Ved listverket på veggen som vender ut mot fasaden, kan du jo prøve å oppholde deg i mer enn 3 minutter uten å få frostskader. Det blåser søren meg RETT INN!!  Jeg, som den Sinnasnekkerinna jeg tror jeg er, bretta i fjor opp ermene på ikke-akkurat-oppussingsekspert -skjorta; “Nå får det faen meg være bra her ass!!”  Gikk først bananas med både lim, skum og tetningslist før jeg fant ut at veien til Rom alltid er Gaffa! Flaks for meg at mellomrommene overalt i leiligheten er svarte og store, så det ser ikke så halvgæærnt ut.

Unnskyld kjære stefar - min wingman-håndtverksguru. Jeg vet du vrir deg i smerte når du leser dette stakkars. 

Men selv Gaffa lurer ikke denne leiligheten helt trill rundt, for kulda og vinden finner seg selvsagt bare andre veier inn til Rom, og ender opp på uante plasser. For eksempel i et svært høl midt i gangen. På et tidspunkt fikk jeg nok, så da plastra jeg bare hele det hullet også. Men det tetta selvsagt ikke all vinden likevel. Og med frisk bris fra 15 kuldegrader må det fyres med ved. Og du veit - i ved er det flis. Og du veit - det er ikke alle som lærer etter 107 ganger at det er lurt å ha på hansker når du flytter på ved. 

Og når jeg tenker filosofisk på hvordan jeg stadig pakker inn trekken med Gaffa og ved, hviskes det i lillehjernen: “Kanskje det er kroppen som prøver å si at noe lekker – på steder jeg ikke aner hvordan jeg skal tette igjen?”

På badet, der sikkerhetsnåla nå er 1.5 cm inn under huden på tåballen: “Søren assa..håper ikke det blir som den flisa i fingeren i vinter som klarte å komme seg UNDER neglen på langfingeren..” Den klamra seg fast i 5 føkkings dager uten å vike for mine kirurgiske krumspring. Jeg vurderte på et tidspunkt i desperasjon å dra til legen, kaste inn Wonder-kappa og vise at jeg ikke klarte å fikse det sjøl. Men, som vanlig, satt den kappa for godt fast. For det er jo meg det - svinse rundt med den kappa mest opptatt av å fikse andre folk, enten de har spurt eller ikke. Vifte tegn på omsorg utenfra litt kjapt ut til sida. 

“Er det DET som skjer med meg nå for tida eller? At det ikke bare er overgangsalder, men at det liksom har tårna seg opp med arr etter fliser og frisk kuldegrads-bris?  Faen.. jeg vil jo bare ut på den balkongen jeg! Synde og sole meg med diskokulerefleksjoner i sidesynet. Hmmm.. Jeg har jo en flaske prosecco! Hva med å sprette den før kl. 12 på en helt vanlig tirsdag? Kanskje den får stoppa den kassetten som står på repeat i hodet med alt du ikke får til om dagen? Hjelper sikkert med røyk også forresten! Den evige lunefulle bestevennen som aldri slipper helt taket i hodet.. Og for alle del! Ikke tenk på at du egentlig savner noen som kunne hjulpet deg med den flisa!”   

For det er vel sånn, at livene våre består av en helvetes mengde flis og kald vind rett i fleisen? Og at mye av tida bruker vi på å finne ut hvor det kommer fra, fikse problemet, unngå å gjøre de samme feilene, skjerme oss eller kanskje bare overse dem? Som den flisa jeg har i fingeren for eksempel, som fortsatt sitter der kapsla inn etter 34 år! Hørte jo den gangen at det kunne være driiiitfarlig! At den kunne vandre rundt i kroppen og i verste fall komme seg helt til hjertet. Tenk det da, hæ? Den må kjappe seg i tilfelle, for den har foreløpig bare klart å snegle seg fra tuppen av ringfingeren ned til rett over øverste ledd.

Ikke minst handler jo mye av flis-jobbinga om hvor mye vi skal krongle med aleine, eller om vi skal få litt hjelp. Som med denne usexy overgangsalderen for eksempel. Eller, som jeg skal omdøpe den til - “overGNAGSalderen”. Det blir uansett “GNAG” istedenfor “GANG” hver gang jeg skal skrive det møkka-ordet på tastaturet. Den kommer jo så innihelvete bardus på! Jeg var jo 35 år i går!!? En kompis sa til meg her om dagen; “Er det kanskje mest psykisk? At det handler mye om frykten for å bli gammel? At vi gjør hele begrepet “overgangsalderen” til en større greie enn det egentlig er?”

Jeg skal faen meg gi deg PSYKISK! 

Hvis du er dame på min alder, eller kanskje hvilketsomhelst kjønn, hva vet vel jeg… har du kanskje våkna om morgenen, fortsatt litt i ørska etter nattas 3 oppvåkninger etter å ha drømt at du svømte druknende rundt i leiligheten som plutselig var fylt med vann. Så titter du litt nedover der du ligger sidelengs i senga; “Hva er det som ligger der? Er det en bolledeig jeg satt igår kveld som ligger der til heving, men har klappa bittelitt sammen, sånn at den har blitt rynkete og slapp?” Så tar det noen sekunder før du skjønner at det er din egen mage. Ahhh… den forbanna magen som alltid skal gjøre livet surt for deg og aldri oppføre seg som du vil den skal, uansett hvor mange sit-ups, push-ups, hold-ups eller fuck-its du prøver deg på.   

Etter å ha manøvrert ut av senga, tar du med deg det søkkvåte sengetøyet som IKKE skjønte at drømmen bare var en drøm, prøver å ta de 8 skrittene ut på badet før dagens første hetetokt fra Satan sjøl setter inn. Eller hjernetåka som står og venter på stua og minner deg på at du kun har 3 hjerneceller å bruke til konsentrasjon på jobb 2 timer seinere. Så kan du jo krysse fingrene også da, for at du ikke snubler eller hoster litt før du når doen, sånn at du igjen får en umiddelbar påminnelse om alle knipeøvelsene du har gitt faen i etter fødselen for 21 år siden... 

Neida, kompis! Det er nok bare PSYKISK!!!

Etter pinsett, nål, kniv, barberblad og 14 innestengte tårer er flisa nesten ute, men…: “Goddamn så langt inne den sitter da! Ta på grønnsåpe kanskje, sånn som mamma pleide å gjøre?”  Åhh..husker da jeg var liten, satt der med mamma som kunne alt om fliser i fingeren, skrubbsår på kneet og brennesle på armen. Hun som fiksa alt sjøl, eller tok meg med til legevakta der vi hadde klippekort etter alt jeg klarte å finne på. Holdt meg varsomt i hånda, blåste på såret og sa at jeg var så tøff og flink, mens hun tørket tårene som motvillig hadde kommet på kinnet.. 

“Jaja, nostalgi-Guri! Nok om DET! Litt grønnsåpe her ja, også bare vente litt og tenke på noe annet… 

For hvordan skal jeg fikse denne overgangsalder-dritten, eller halvdepresjonen, livs-tryninga eller hva-søren-det-er? Hva skal jeg si på jobben egentlig? Syns de jeg er svak hvis jeg sier jeg ikke klarer en dritt for tida? Burde jo være mulig å ta seg bittelitt sammen, eller? Skal jeg prate med søsters? Mamma? Eller bestevenninna? Eller det andre mennesket som driver og sniker seg inn i hjertet og magen om dagen?” 

Går på hælene ut i gangen, ser disko-glitringen såvidt har sneket seg opp mot taket og at det fortsatt er sol på balkongen.. 

“Hmm..holder det med kun èn flaske prosecco forresten? Har man egentlig begynt å røyke igjen hvis man bare tar 1, eller kanskje 2? Når er det polet stenger igjen? På veien dit er det jo den butikken med rosa diskokule! Kult med den i soveromsvinduet da! Og apropos soverommet..det var noe med en bolledeig? Kanskje bake boller idag? Hva med Gaffa på bolledeig-mager? Og forresten… JA, herrigud! Nå veit jeg hvordan jeg skal fikse det gulvet!”

Det er jo EN sørgelig greie for oss ord-fetisjister, som ikke har andre metoder enn skriving for å få ut alt det som er inni, at man på et eller annet tidspunkt må avslutte historien. For nå må jeg jo snart det, selv om det ligger 18 flere avsnitt som roper etter å få bli med. 

FOR! Jeg lovet deg jo min innerste juicy fantasi! Muligens i overkant dirty, helt på kanten, og uvisst om den hadde sluppet gjennom sensuren på for eksempel Fetlife eller andre lignende landskap. Sex handler jo, bak all kroppslig utfoldelse, endorfiner og kjønnsorganer i bevegelse, om veldig mye annet. Så selv om det er skamløs lureri for å få deg på kroken, kan jeg godt servere det scenariet som kiler aller mest:

En varm og god stemme kommer inn fra sidelinja der jeg sitter og knoter med den teite flisa i foten; “Kom hit du nå, jenta mi.. Heng fra deg kappa, legg bort den nåla og gaffatapen, så skal jeg holde deg i hånda, fikse alt og ta ut den flisa…” Så kjenner jeg kysset på panna, og at den kjærlige pusten blåser på foten så jeg kjenner det inni hele meg. Helt fra under plasteret, via magen - som plutselig ikke lenger er en bolledeig, gjennom det bankende hjertet, forbi det ømme festet rundt halsen der Wonderwoman-kappa pleier å henge, gjennom de usynlige tårene på kinnet, og opp til hårrøttene..

Men ute i den virkelige verden, uten liksomstemmer som kan dukke opp på badet ut av det blå, klappa jeg litt forsiktig på den plastrede foten med grønnsåpe. Trippa med freidig mot ut til gangen og overgangsterskelen. Festa blikket på Gaffatapen på kjøkkenbenken, og fniste litt inni meg da jeg satt hælen ved siden av den lange gulvsprekken, og tenkte: “Det blir ikke mer Frk. Billig McGyver-Wonderwoman enn dette - en deilig bred, frekk og umulig-å-ikke-spotte -stripe med Gaffa midt på kjøkkengulvet…

…Dessuten har jeg en bolledeig å sette!»



Kilder: 

  • Skribentens egen hjerne (1975 - 2025): «Kristina E. Bøhn - Fra fødsel til 50 på nullkommaniks»
  • ChatGpt (? - 2025): «Et kåseri bør maks inneholde 1000 ord hvis det skal publiseres i et magasin eller annen skriftlig form. Ditt kåseri har 2591 ord og egner seg ypperlig til muntlig fremføring”

(Dvs. at skribenten i dette tilfellet har tatt seg frihet med å begå regelbrudd for eget velbefinnende)