av Kristina Eraker Bøhn Når du kommer inn i leiligheten min, har du allerede gått trappene opp 4 etasjer. Du vet en sånn gammel bygård i Oslo uten heis, med trappetrinn milevis unna godkjent EU-standard, eller hvilken som helst “standard” egentlig? Da er du allerede rimelig positivt innstilt til å gå inn den døra det står navnet mitt på. Så tenker du nok fort: "Ja, se her ja, her ser man jo hvem som bor!” Når du har klart å komme deg litt inn i den trange gangen, forbi den hjemmemekka veggen med jungeltapet, neonskilt og Kongeparet, Buddha, Freddie Mercury og Superman i loppis-bilderammer, har du sannsynligvis allerede skjønt at dette er en sånn søt liten vindskeiv leilighet du kan smile og slappe av litt i. Og når du tar av deg skoa og går to skritt innover, kjenner du følelsen av gammelt tregulv under føttene. Litt knirkete, varmt, mykt og solid på en gang. Et sånt gulv som du kjenner bærer deg godt, men samtidig har med seg over 120 år med levd liv du kan smelte trygt ned i. Inn til