Fertilitetskrisen bør være feministkamp

Vi risikerer å bli de første – og siste – samfunnene med frie kvinner.

Mads Larsen, forsker og forfatter

At finansminister Vedum før jul kunne rapportere en svak oppgang i fertilitetsraten fordi kvinner får barn senere betyr ikke at den eksistensielle krisen er avblåst. Dette er statistisk støy – sannsynligvis vil den brede trenden fortsatt være færre og færre fødsler.

Den underliggende årsaken til dette synes å være at vi har skapt de første samfunnene i menneskets historie som lar individer velge sine egne partnere.

Kvinner kan nå selv bestemme hvem de vil ha sex eller pardanne med. Samtidig kan de tjene sine egne penger, og i velferdssamfunn har staten tatt over noen av funksjonene som menn hadde. Når vi i Norge overfører over 12 millioner kroner mer til kvinner enn de betaler i skatt, har de mindre behov for parfold av økonomiske årsaker. Denne friheten gjør at kvinner utelukker en stadig økende andel menn som potensielle partnere.

Dette er ikke overraskende. Den romantiske tiltrekningen som våre kvinnelige førkommere utviklet for menn for rundt 4 millioner år siden hadde som hovedfunksjon å få menn til å bidra med ressurser til avkommet – noe som hadde vært kvinnens eneansvar. Nå som vi har frie, økonomisk uavhengige kvinner som kan skape gode liv som enslige, synker menns partnerverdi.

Fjorårets norske fertilitetsdebatt viste hvordan mange kvinner simpelthen konkluderer at menn ikke lenger er bra nok. Liknende holdninger preger den moderne verden. Noen fraber seg også ansvaret for å lage barn for å unngå at samfunnene våre forsvinner. Likevel vil jeg hevde at det å løse fertilitetskrisen bør være prioritet nummer én for alle feminister.

Det er forståelig at mange kvinner ikke ønsker denne debatten – de frykter for sine hardt opptjente friheter. Og ikke uten grunn. I kommentarene til en internasjonal podcast jeg gjestet var det skremmende mange menn som mente at kvinner nå må komme seg tilbake til kjøkkenet.

Det norske fagmiljøet synes å være ideologisk forblindet av denne frykten. I en debatt insisterte en av Finansdepartementets eksperter på at jeg ikke måtte framstille lav fertilitet som noe negativt fordi det ville gi makt til høyrekreftene.

I Norge tror jeg det er misforstått. I andre land kan nok kvinnelige friheter bli truet, men jeg tviler på om Sylvi Listhaug planlegger en Handmaid’s Tale for å øke fødselstallene.

Når delrapporten til Fødselstallsutvalget kommer senere i år bør fertilitetsforskerne kommunisere alvoret i situasjonen. Så langt har de klamret seg til håpet om at trenden er forbigående – selv om landene som ligger foran oss i løypa viser at fertilitetsraten stort sett bare synker.

I den moderne verden er hovedtrenden er at færre barn i en generasjon fører til enda færre barn i neste generasjon. Det er stort sett i Afrika, Midtøsten og noen land lenger øst at de reproduserer befolkningen sin. Dette er ikke land som prioriterer kvinnelig frihet.

Vi er i en situasjon der samfunnene med frie kvinner er på vei mot selvutslettelse. Den norske fertilitetsraten på 1,4 betyr at etter bare tre generasjoner vil størrelsen på hver generasjon ha blitt redusert med 70 prosent – hvis vi klarer å beholde dagens rate. De fremste forskerne – også her til lands – tror synkende fertilitet er en selvforsterkende prosess som fanger oss i en nedadgående spiral. Om vi når Sør-Koreas nivå på 0,7, vil oldebarngenerasjonen vår ha mistet 96 prosent av barna.

De som ønsker frie kvinner – og det tror jeg er de aller, aller fleste av oss – bør engasjere seg. Norge har i halvannet århundre ledet kvinnekampen. Denne suksessen er fundamentet for de fantastiske samfunnene vi har skapt. Men vi har bare gjort halve jobben. Ingen kulturendring som saboterer reproduksjon kan overleve – det er dessverre en evolusjonens jernlov.

Nå har vi fått til noe ingen tidligere samfunn har lyktes med: å la kvinner velge egne partnere. Det neste steget er å finne en måte å kombinere frie kvinner med tilstrekkelig reproduksjon. Ellers forsvinner vi. Og da risikerer vi at verden blir tatt over av de som har helt andre kvinneideal. Vi har liten grunn til å tro at disse samfunnene, etter at vi har forsvunnet, vil ønske å gjenta vårt eksperiment.

Forskjellen mellom en egoist og en feminist er at førstnevnte vil ha frihet og privilegier for seg selv. En feminist ønsker at alle kvinner skal være frie – også fremtidens kvinner. Jeg håper derfor at flere kvinner kan ta dette problemet alvorlig og foreslå løsninger. Det er de som har makta på datingmarkedene, og det er de som må motiveres til å få barn.

Dette innebærer at feminister kanskje aldri har hatt en sterkere maktposisjon. Som samfunn har vi nå pistolen mot hodet. Vi må skape de betingelsene som gjør at nok kvinner velger å få barn. Så hva ønsker dere? Vil dere dele mennene med høy nok partnerverdi? Fins det land som har bra nok menn som vi kan importere? Skal vi legge til rette for at kvinner lettere kan få barn alene?

Vi skal løse dette sammen, men ballen ligger hos dere. Om vi ikke gjør dette er risikoen høy for at fremtidens kvinner ikke vil bli spurt om hva de selv ønsker. Fertilitetskrisen bør derfor være dette århundrets fremste feministkamp.