Lørdag: I dag er det flere mennesker i lokalene. Og jeg vil tro at de alle er kinkstere, eller iallfall nysgjerrige. Det er mange foredragsholdere her som skal snakke om ulike ting, det er nesten umulig å velge fra programmet. Her er det altså noe for enhver. Enten du vil ta et dypdykk inn i psykologien bak BDSM, prøve det mer praktisk med en impact workshop eller teste ut shibari. Det var foredrag om det mellommenneskelige og relasjonelle som kommer av slike dynamikker og folk som deler raust av historien sin. Jeg blir mektig imponert og får stor respekt for all kunnskapen og erfaringen disse menneskene har. Her er det masse å lære! Flere workshops og foredrag går samtidig og ja, man må jo bare velge? Det er altså noe for alle her, uansett nivå eller interesse. Det er forresten ikke bare foredragsholderene som har mye kunnskap. De fleste andre her har interessante og lærerike samtaler rundt om i gangene og i lunsjen. Møtet mellom likesinnede er verdifullt. Vi møter nok mange flere lik

Vi kjørte gjennom den tykkeste tåka jeg har kjørt i noen sinne over fjellet. Kjørte så sakte og jeg hadde ikke sikt til mer enn mellom en og en brøytestikke. Takk og pris for den trygge hvitstripen langs veien. En fast grense å forholde seg til. En trygg markering som sier «hit, men ikke lenger». Uten den hadde jeg ikke turt å kjøre. Så slår det meg, er det ikke litt sånn med alt? Både i mellommenneskelige relasjoner generelt, men kanskje spesielt i kink og andre relasjoner som ikke er helt A4, at vi har godt av tydelige grenser. Jeg opplever at i BDSM- og kinkmiljøet er de flinke til å tegne opp den hvite stripen langs yttergrensene. Dette gjør vi nok fordi vi vet at det er viktig. Både for å holde oss innenfor egne og andres grenser, og kanskje spesielt siden vi vet at noe av det vi driver med tar oss med inn i tåkeland. Det er ikke alltid vi ser helt klart. Ikke alltid vi vet hvor vi skal, men vi prøver oss frem - i lav fart. Holder oss til hvitstripa og ser hvor veien tar oss. Så m

Hva om det mest sexy med swinging ikke er sexen – men ærligheten? For bak mytene om nøkkelboller og partnerbytte finnes et miljø preget av samtykke, åpenhet og relasjonell nysgjerrighet. Av Emine Hammer (pseudonym), skribent De fleste har et bilde i hodet når de hører ordet swinger. Kanskje et stereotypisk ektepar i femtiårene, solbrune kropper i leopardmønstret undertøy og et glass rødvin i hånda. Kanskje tenker du nøkkelboller, boblebad og litt for åpne skjorter. Kanskje en dose kleinhet. Men hva om jeg sa: Swingere finnes i alle aldre. Jeg har selv møtt mange ulike mennesker i miljøet. Ikke bare én type, men et tverrsnitt av samfunnet: professorer, forretningsfolk, toppidrettsutøvere og kjendiser. Lærere, sykepleiere, ingeniører og butikksjefer. De har barn, naboer, venner – og lever tilsynelatende vanlige liv. Det eneste uvanlige, er at de har valgt en kjærlighetsform som bryter med normen. Og det gjør dem verken mindre normale eller mindre lykkelige – snarere tvert imot. En metast

Hvordan er det å være kvinne i et mannsdominert miljø? Er det noe damene i disse miljøene kjenner på som skambelagt eller tabu? Hvilke fordommer møter damene? Er det et behov for et eget miljø? Kunne det vært like greit å være en av gutta? Vi tok turen innom et biltreff arrangert av damer - for damer, for å ta en prat om akkurat dette. Ja, for det er ikke uten grunn at vi i skyggelandet ble sendt ut til The Magic Motorellas sitt event i Trondheim på torsdag. “Hot ladies night”, det ligger i navnet - her er det mye hot å se! Både på fire hjul og på to bein. I kveld er det damene som skal stå i fokus. Mannfolka kommer i andre rekke. Altså, for noen damer! Den første tanken som slår meg når jeg ser disse damene er at de har upåklagelig stil. De oser av selvtillit og er sånne damer jeg har sett opp til i ungdommen. Den er litt av et blikkfang, der den kommer. En rosa bil med glitter i lakken og leopardtrekk på setene ruller inn på parkeringsplassen. Damen bak rattet er ei med blått hår og

En tid tilbake var det en lytter som tok kontakt med oss i skyggelandet, og ville gjerne belyse et tema han skulle ønske det ble snakket mer om. På grunn av usikkerhet og frykt for hvordan dette vil bli tatt imot, har han valgt å være anonym. Siden det er et ganske personlig tema, skal man ha forståelse for det. Samtidig står det respekt av at han ønsker å snakke om sin fetisj og belyse dette. Det er en stor andel av befolkningen som har en fetisj – men fåtallet snakker åpent om det. Det er ikke problematisk i seg selv, men kanskje føler mange seg alene om å ha den fetisjen man har? Kanskje er det vanskelig å finne god informasjon og finne plasser man kan spørre om råd? Det blir også utfordrende å finne likesinnede, om ingen prater om det. Derfor er det viktig at vi fortsetter den jobben vi gjør med å snakke mer om det. Det er han jeg har intervjuet her med på å gjøre, selv om han ikke står frem med navn. Vi håper at dette intervjuet vil være med på å belyse tema kile-fetisj. Har du s

Hvorfor er dette viktig for folk? Hvorfor kan vi ikke slutte kampen? Hvorfor er det viktig med holdningsskapende arbeid og hvorfor må dette vedlikeholdes? Kan PRIDE ha en motsatt effekt og heller være med å bidra til større polarisering? Er det noen som får det “i vrang-strupen"? Hva sier PRIDE markeringen om samfunnet vårt? Jeg spurte lytterne våre om hvilket forhold de har til PRIDE. Det kom inn mange svar og alle var utelukkende positive. Lytterne våre mener altså at dette er viktig. “Mangfold- samhold – respekt – gode mellommenneskelige holdninger” var det en som skrev når jeg spurte om hvorfor PRIDE er viktig. Det er nettopp disse tingene PRIDE bidrar til og som han sier, det er derfor det er viktig. En annen en som skrev inn til oss mente at PRIDE ikke burde vært viktig. Han mente at det burde vært unødvendig. Jeg forstod det slik at han mente at det skulle vært en selvfølge at alle fikk elske den de ville og være den de var. Han skrev også at kampen for likestilling og likeverd