Det som følger, er en reisedagbok fra vår opplevelse.

Fredag 23 august flyr vi til Island, en 3,5 timer lang flytur fra Oslo. Deretter går turen til Denver, Colorado, 7,5 timer til, der Will og Britt bor. Søndag kl 15 er den store bobilen, med delfiner på utsida pakket og vi vender nesa mot Nevada. Turen tar 19 timer i ren kjøring hvis man holder fartsgrensen, noe den 9 tonn tunge bobilen ikke klarer. Vi kjører mot Salt Lake city og forbi, i Wendover stopper vi og sover noen timer og tar en siste dusj på en RV-stop. I Fearnley stopper vi på Wal-Mart og handler mat og vann for en hel uke, fyller vanntanken på bobilen full og tømmer do tanken. Nå er vi klare for de siste timene mot Black Rock City. En øde plass midt i ørken i Nevada, 30 min fra nærmeste tettsted. Festivalen leier området i en 10 års avtale.

Will ga oss 2 amerikanske SIM kort når vi kom til Denver, så Edel og jeg har 4G og mobildata under hele turen. Edel bruker tiden med å trade Pokémon kort med Archer og se film på telefon.

Mandag kveld kl 22 ser vi en støvsky ute i ørkenen – dette er destinasjonen. Det tar 1,5 time i kø for å komme inn til selve byen og få lov til å parkere. På siste sjekkpunkt inn, blir jomfruene, de som aldri har vært på Burningman før, invitert ut av bilen og oppfordret til å rulle i sanden og ringe en bjelle for å innvies i dette støvete felleskapet. Jeg og Ron ruller, Edel er for trøtt, men ringer i bjella. Til denne anledningen har Britt, som er utrolig kunstnerisk og kreativ, laget en «moon bra» til meg med alle månefasene i epoxy. Det blir tydelig for meg at dette er en seremoni man gjerne pynter seg til, så i shorts og moon bra lager jeg en sand/støv engel. Britt og Will er på sin 9énde burn og har full kontroll på hva vi trenger og hvordan ting gjøres. Utrolig betryggende å ha med seg 8 åringen sin på slik galskap, i så godt selskap.

Vi parkerer i Open camping, da vi ikke tilhører noen camp. Årene før har Will og Britt campet med en gjeng godt voksne hippier. I fjor da mange av de var 75år eller mer, bestemte de seg for at det ble siste år. Å drive en camp er mye arbeid og etter 25 år, begynte de å bli slitne.

Edel blir puttet i seng og sovner før hodet treffer puta, Britt og Ron følger på inn i drømmeland, mens jeg, Will og Archer surrer på oss noen lys, surrer E-syklene med lys og sykler ut i natta for å sjekke stemninga. Enda vet jeg ikke hva jeg går til og sykler avgårde i forundring over alt jeg ser rundt meg. Det er lys i alle farger overalt, musikk, kunst, mennesker og liv. Det er som en neon maurtue. Vi sykler til enden av gata og ut på playaen. Enorme kunst installasjoner passeres på vei til mannen.

Black rock city er utformet som en klokke. Mannen står der viserne festes, playaen er midten av klokken og byen/ gatene starter der viserne treffer tallene. Gatene går fra 2 til 22. og innover er de kalt opp etter alfabetet.

En av mine frykter før ankomst var at jeg skulle gå meg bort, eller at jeg og Edel skulle komme bort fra Hverandre, med 80000 mennesker i en by med diameter på størrelse med downtown San Fransisco, over 5 km, var dette en reel frykt.

Bilde fra: https://www.festivall-app.com/festivals/burning-man

Når jeg står ved mannen og ser meg rundt innser jeg lettet at gaten vår, 7:30, har 3 fargerike palmer på den ene siden og San Fransisco bridge på den andre siden. Det er lett og se og navigere hjem. I tilfelle vind eller sandstorm er det også 3 STORE planeter like til høyre for 7:30 som er enda lettere å navigere etter. Vi bor på 7:30 J, så nå vet jeg at jeg alltid kan finne veien hjem. Usikkerheten blir byttet ut med glede og spenning. Bilde av mannen fra https://www.archipanic.com/portfolio/burning-man-2024/

Den påfølgende dagen blir barna preppet på adressen vår, lærer seg å si den utenat og vi skriver den med permanent tusj på armen deres, i tilfelle de skulle komme bort fra oss. Etter at Edel mistet pappaen sin og jeg mannen min i 2019, har hun hatt separasjonsangst - så jeg var ikke så bekymret for at hun skulle komme bort fra meg. Hun er over snittet opptatt av å være sammen med mammen sin. Nå føltes det hele uansett tryggere. Will hadde med seg 3 el sykler med sete til barn bakpå, så jeg og Edel kan utforske sammen.

Tirsdag

Første dag i dagslys setter vi oss på sykkelen for å ut å utforske. I enden av gata finner vi en trampoline park, vi sykler videre ut på playaen og ser på kunst og til slutt mannen. I byggverket mannen står på, er det hulrom med forskjellig innhold inni. Kunst av ulike slag, vi utforsker videre og vender nesa tilbake mot byen og sentercamp, som er plassert på kl 18. I iburn appen har jeg funnet ut at det er en workshop der som heter «Franken Bear». På denne workshopen plukker man kroppsdeler fra ulike bamser og syr de sammen til sin egen kreasjon. Edel syntes det var fantastisk og lagde 3 nye bamser! Jeg leverer Edel hjem til bobilen og middag, før jeg selv sykler bort for å sjekke ut «The Pussy Day Spa». Der tilbys det en dusj og Yoni Massage. Noe som har stått på ønskelista helt siden jeg havnet inn i tantra verden. Dessverre ble denne campen fullbooket den første timen den første dagen, så eneste sjanse var å vente utenfor å se om noen gikk glipp av timen sin. Nå var ikke jeg der for å vente, så det utgikk.

Etter middag pynter vi syklene med mere lys før Will og jeg tar med barna til skateparken. Etter en time der, ser vi en fluffy insekts bil. En såkalt mutant vehicle. Reglene for biler på Burningman, er at de IKKE kan se ut som biler, for å få lov å være der. Vi spør om å få sitte på og får en fantastisk rundtur på playaen baki den pelskledde platten. Denne bilen spiller deilig rolig musikk og fartsgrensen er 5 mph, så man får god tid til å se på de ulike kunstverkene vi passerer. Barna kommer med ønsker om hvor vi skal og får ønskene sine oppfylt. Noen ganger stopper vi for å ut og interagere med kunsten. Etter 1,5 time er barna supertrøtte av dagens inntrykk i ørkenen, så vi må tenke på returen. Bilen er supersnill og kjører oss tilbake til planetene (ved skateparken), der vi har syklene. Vanligvis har slike biler en plan om, hvor de skal, så man får ikke alltid skyss hjem. Men siden vi hadde med barna, var de snille og leverte oss tilbake. Vel hjemme i bobilen, sovner både jeg og Edel etter litt kveldsmat.

Onsdag

Etter frokost får barna bestemme, da blir det en økt i skateparken. Edel og Archer koser seg med en sparkesykkel, mens de blir inspirert av de eldre skaterne.

Vi har ikke nok vann i bobilen til å dusje, så etter snart 3 dager i ørkenen er tanken på en dusj fristende. Vi bestemmer oss for å prøve ut et steam room på kl 2 i Illumination village. Barna vil være hjemme i bobilen i den kjølige lufta fra air condition og bytte pokemonkort, så de blir hjemme. Jeg og Will drar av gårde og oppdager til vår store overraskelse at det ikke er noen kø. Vanligvis vil alle plasser hvor man kan dusje/bade osv. ha lange køer. Her tar vi av oss så mye klær som vi er komfortable med. Jeg elsker å være naken og på dette stedet hvor ingenting er mer naturlig, så føler jeg meg komfortabel i Eva drakta. Will følger på, og vi får vasket føttene, før vi trår inn i en damp badstue laget som en mangekantet kube. Inni er det grei plass til 7 stykker. Midt på gulvet står det en stor sprøyte med kaldt vann og vi bytter på å spraye hverandre fra topp til tå – en magisk ørken opplevelse. Følelsen av å være fri for ørkenstøv i noen minutter, er noe man ikke forstår, før man bor i ørkenen. Freshe og støvfrie drar vi rett bort til en camp som har «Octo» massasje – 8 hånds massasje. Vi går inn og finner en plass på gulvet mellom folk, puter og tepper, sammen med 3 andre. 2 jenter fra Brasil, en fyr fra Russland og oss to. En etter en ligger vi ned i midten og blir massert av 8 hender. Det blir praktisert samtykke, så alle blir spurt om riktig trykk om det er noen plasser som ikke skal masseres. 50 min senere har alle fått massasje og det er på tide å sjekke hva barna og Britt gjør i bobilen.

Edel vil på rulleskøyter, så det blir en runde på 1,5 time med det før middagen.

Etter middag med gjengen drar jeg og Will ut med barna igjen, skateparken en runde, før vi finner oss enda en myk bil med behagelig platt. Den spiller rolig musikk og fra den utforsker vi playaen sammen. Igjen får vi skyss tilbake til syklene og tar med oss trøtte barn hjem for natta.

Når barna sover, kler vi på oss litt varmere klær og lys. Temperaturen i ørkenen dropper bra etter solnedgang, ned i 3-4 grader på det kaldeste, kontra 38 grader på dagen. Ett av mine mål for denne uken er å «føle mer» alle følelser, både gode og dårlige, glede og sorg. Etter at jeg mistet mannen min i en ulykke 5 år tilbake har jeg følt meg nummen og følelsesløs. Atmosfæren på denne festivalen åpner opp for dette. Kjenner på en lett følelse, glede og takknemlighet over å være på dette eventyret, mens vi sykler ut på playaen og mot lyden til en lyd camp. Jeg vil danse! Vi danser en stund før vi sykler videre til neste lydcamp. Danser en stund der, før vi sykler til en tredje lyd camp og danser. Bassen dunker i brystet og laserstrålene ser ut som et tak når de treffer støvet i luften i takt med musikken. Kom som du er og dans som du vil, så lenge du vil. Disse lyd campene spiller hele natten, hele dagen, hele uken. Det er like mye folk ute og danser ved soloppgang, som ved solnedgang. På Burningman er det plenty folk som bruker forskjellige stoffer, men ingen tilbyr deg noe, så hvis du vil ha noe, må du bringe det med deg selv. Jeg blir heller ikke tilbudt noe som helst ila uken her.

Will sier at han vil vise meg noe, noe jeg aldri kan gjette. Vi sykler helt ut til «the trash fence», gjerdet som går rundt hele opplegget og fanger opp søppel som blåser i vinden. Der stiller vi oss rygg mot rygg og låser armene sammen. Han lener seg frem og plutselig ser jeg hele horisonten opp ned. Han hadde rett, jeg kunne ikke gjette at det var det han ville vise meg - Hele Burningman opp ned. Vi sykler mot tempelet og ser en kunstinstallasjon som ser ut som en vanlig burner på sykkelen sin. Vi sykler bort og ser på den helt nærme, plutselig beveger den seg og vi skvetter alle 3. Det var visst bare en ensom person med sin sykkel, stille som en statue, sannsynligvis høy på noe, midt ute i ørkenen.

Vi parkerer syklene utenfor tempelet. Det er en nydelig opplyst bygning i tre, som vil stå i flammer noen dager senere. Inne i tempelets ulike rom er veggene dekket med skrift, bilder og gjenstander. Her kan man legge igjen en hilsen til noen man har mistet, og på søndagen vil alt brenne til ære for de døde. Stemningen er tung, tempelet er fullt med mennesker som gråter, sitter i stillhet, klemmer og minnes sine avdøde. Jeg skal legge igjen en hilsen til mamma og mannen min, men ikke i natt. Jeg leser på veggene og kjenner på stemningen, men er ikke klar for noe mer. Det er mye følelser der inne, en sterk opplevelse. Vi sykler hjem og finner senga, klokken er 03.30. Bilde av temple of together fra https://journal.burningman.org/2024/01/black-rock-city/building-brc/introducing-the-2024-temple/

Torsdag

Etter frokost spør jeg om Edel vil være med i damp badstua. Det vil hun gjerne! Hun pakker bikini og vi sykler av gårde. Hun er bestemt på at hun ikke vil være naken, men ha på bikini. Og regelen er at man har på det man selv er komfortabel med. Igjen er det ingen kø og vi får rett inn i badstua. Alle er trivelige og vennlige og vi bytter på å spraye hverandre med kaldt vann. Når vi skifter etterpå merker jeg at Edel velger å skifte, uten å bry seg om å skjule seg. Hun er plutselig litt mer komfortabel med å være naken. På Burningman er det generelt slik at folk har på seg akkurat det de vil, eller ingenting. Det er nakne mennesker litt overalt uten at det er noen som helst dømming, seksuell kontekst eller galt med det. Ingen synd eller skam, bare Adams og Eva drakter i alle former, farger og fasonger. Jeg kjenner på en sterk glede ved å få lov til å vise Edel hvordan livet kan være og hvordan mennesker kan være. Så inkluderende, vennlige og interesserte. Burningman har alltid hatt og har fortsatt en sterk gavekultur, så gjennom hele uken får vi begge små gaver av tilfeldige mennesker. Klistremerker, pins, frukt, snacks osv.

Vi timer det slik at vi drar rett bort til Center camp for å være med på enda en Franken Bear workshop. Edel elsket det første gangen, og kommer raskt igang med å plukke kroppsdeler og sy de sammen. Etter 3 timer har hun laget enda 3 bamser.

Vi sykler hjem til rett før 15, da jeg og Britt har en avtale. Vi skal sjekke ut Camp Wah Nah Shotskee – og arrangementet: Squirt Sploration. Jeg digger at Britt er så åpen. Jeg kjenner ingen andre jeg kunne spurt om å bli med på noe sånt, men Britt sier; Hell YES, med en gang! Vi kommer inn i teltet i siste liten, så vi må sitte fremst på gulvet blandt et 30-tall mennesker. Det er to damer som holder workshopen. De begynner med å fortelle litt om hva squirt – female ejaculation - er og hvor det kommer fra. Deretter går de gjennom teknikker og leketøy som kan brukes for å oppnå dette. Så er det klart for en demonstrasjon og den ene av de setter seg på en stol rett foran oss. På Gulvet foran stolen står det et lite barnebasseng. Etter 20 sekunder med teknikken de har forklart med fingrene, ejakulerer hun over bassenget og 3 meter frem til der vi sitter. Vi blir fuktige på leggene, men ler av det! Hele opplegget er jo surrealistisk i denne verden, fjernt fra virkeligheten. Etter demonstrasjonen får de som vil, være igjen og prøve teknikkene på seg selv eller hverandre. De fleste forlater teltet, men noen blir igjen.

Kl 17 er det klart for «The naked Beer mile». Britt bruker å være med på dette arrangementet hvert år. Opplegget er som følger; drikk en boks med øll, spring 400 meter så fort du kan, drikk en boks til, spring igjen, enda en boks, spring og en siste boks før siste 400 meter. Totalt 1,6 km og 4 bokser øll, naken. Jeg har ikke selv lyst til å springe i frykt for hodepine i denne varmen, men jeg blir med som «The naked cheer leader». Det er utrolig befriende å rusle rundt naken uten at noen bryr seg. Alle blir med å heie henne frem og hun knuser de andre deltagerne med en tid på under 10 min. Andreplassen bruker 26 min. Campen som hoster arrangementet heter The Gymnasium og de har en rekke treningsapparater, så mens vi venter på Britt blir det anledning til å trene litt og jeg drar igang en pull up konkurranse med de muskuløse gutta som er der og trener. Da har jeg selv allerede tatt 10x3 så klarer ikke mer enn 12, men vinneren slår til med 22.

Etterpå sykler jeg og Edel ut på playaen og utforsker litt kunst. Sykkelen blir tom for strøm på vei hjem så det blir enda en treningsøkt for å få oss hjem.

Etter middag sykler Will, jeg og barna til et kvartal som kalles Kidsville. Her bor mange av barna som er på Burningman. Jeg blir fortalt at det er ca 2000 barn på festivalen. Vi finner trampoliner og leker, og så blir det annonsert at det skal lages schmoores! Det går ned noen schmoores (kjekse med sjokolade og grillet marshmallow inni), før vi vender nesa hjem igjen og sovner raskt etter en lang dag.

Mange av de som er på Burningman er ute og danser hele natten og sover hele dagen. Når man er der med barn, blir det ikke så mye energi igjen til å danse hele natten etter man har vært ute og utforsket med barn hele dagen i solen. Så det blir litt kompromisser og samarbeid. Gjøre en del sammen og bytte på å passe barna, så man kan utforske litt selv også.

Nest siste dag for oss - fredag

Taco til frokost før hele gjengen sykler ut i retning piratskipet og Loch Ness dragen. Denne attraksjonen ligger bak templet, som ligger bak mannen, nesten 4 km fra der vi camper. Vi klatrer opp i masten, utforsker inne i skipet og i skattekistene som står rundt omkring ute. Utrolig stilig kunststykke. Etterpå måtte vi innom rulleskøyteparken såklart.

Resten av ettermiddagen tilbringes utenfor bobilen, sammen med naboene våre, Alex fra Luxemburg, Rodrigo fra Brazil, Cherie fra USA, RJ og kona fra Brazil, med bosted i Miami. Will serverer oss alle quesadilla. RJ forteller at de skulle se Rûfûs de Sol spille på the Mayan Warrior (lydbilen) ved solnedgang! Edel blir igjen sammen med Archer, Will og Britt, mens jeg blir med og ser Rûfûs ved solnedgang. En magisk opplevelse sammen med nye, gode venner. Det ble en rolig nest siste natt.

Lørdag

På denne siste hele dagen i ørken innvilger jeg meg selv en superkort dusj i bobilen, før jeg går opp på taket og soler meg sammen med Britt.

Litt senere drar Will og Britt for å besøke en venn, mens jeg lager ekte amerikansk Mac´n Cheese til gjengen i bobilen. I kveld er den store kvelden, i kveld skal mannen brenne. Jeg aner ikke hva som er i vente og er spent. Etter middag begynner vi å gjøre oss klare. Varme klær, de fineste lysene, ukens fineste antrekk, snacks og vann. Vi sykler i samlet tropp bort til mannen i midten, innstilt på å holde sammen og ikke komme bort fra hverandre. Vi parkerer syklene ved en kunst installasjon som er fast montert, en tann. Det er et viktig poeng å ikke parkere syklene ved noe som beveger seg. Sjansen for å miste sykkelen sin blant 70000 andre sykler er absolutt tilstede.

På denne kvelden samles alle, 70000 mennesker, i Black Rock City i midten av klokken for å se mannen brenne. Det er denne kvelden alt koker ned til. Og koker, det gjør det. Ytterst i ring rundt mannen står alle lydbilene og mutantbilene. Alle spiller musikk som blender sammen til en slags forventningsfull summing med bass. Neste ring består av burners, sittende sammen i grupper på pledd og tepper. Det blir så fullt til slutt av ingen lenger sitter i en gruppe, men heller som en stor tett familie. Stemningen griper tak i hjertet mitt og jeg kjenner på en euforisk følelse av kjærlighet. Min kjærlighet for Edel og livet selv er utrolig sterk denne kvelden. Jeg klemmer og nusser på Edel, som gjengjelder og forteller meg at hun elsker meg. Stemningen bygger seg opp og opp, hjertet vibrerer inni brystet. Foran oss, i neste ring rundt mannen, er det vakter, med vester og lysstaver. De passer på at ingen kommer nærmere mannen. Sammen med vaktene er det over 100 ild dansere som kjører show hele tiden frem mot det store øyeblikket.

Det innerste perimeteret består av brannkonstabler i fullt brannvernutstyr. De er siste vakthold. Will forteller at det har blitt strengere vakthold etter at en svensk familiefar løp inn under mannen i det øyeblikket han kollapset. Brannmennene fikk han ut, men han døde på sykehuset neste dag. Prøvene viste ingen rusmidler eller alkohol i blodet, så bare han selv vet hva som skjedde, idet han etterlot seg kone og barn og spurtet inn i en sikker død.

Nå er det like før. Stemningen føles som den skal eksplodere – og nettopp det gjør den. Showet settes igang med fyrverkeri. Fyrverkeri som ingen av oss har sett maken til. I over et kvarter sendes det opp raketter for hundretusener, før det plutselig smeller skikkelig og en stor ildsopp stiger opp mot himmelen.

Den varmer oss alle i ansiktet selv om vi er flere hundre meter unna. Nå brenner byggverket som mannen står på til stor jubel fra folket. Men fyrverkeriene er ikke ferdige. Det er gjemt mer fyrverkeri inni mannen, som går av underveis i flammene. Snart står hele figuren i brann. Nå venter vi på at han skal falle. Det er det største bålet vi noen gang vil oppleve. Det varmer oss godt. Til stor jubel faller mannen endelig over ende. Bålet brenner enda en lang stund. Will sier at det er mange som skal gå i glødende kull om noen timer når det har roet seg. Denne festivalen har virkelig noe for alle. Etter hvert finner vi sammen og går tilbake til syklene. Det er på tide å se hjemover med barna.

Britt og Ron tar også kvelden sammen med sovende barn. Jeg og Will gjør oss klar for siste natt i ørken. Det blir dansing på forskjellige plasser, The Mayan Warrior og ett par andre lyd camps. På en av campene finner vi ild dansere og vi setter oss og får et helt eget show med musikk og laser i bakgrunnen. Helt ute ved gjerdet står det et stort øye, en sound stage, ny for årets festival. Det er enormt og spiller musikk hele natten. Her er det ikke så mye folk så det er god plass til å danse. Det begynner å bli kaldt så det er fint å danse for å holde varmen. I tillegg har de fleste lydcampene gass som de brenner i takt med musikken. Den er også fin å varme seg på. Tiden flyr og plutselig kommer det en gjesp. Vi har en siste stopp før senga. Vi skal innom tempelet. Jeg skriver en hilsen til mamma og Jørgen på veggen. Det er sterkt og jeg lar følelsene og tårene komme ut. Det er rom for det her. Will sier ikke noe, prøver ikke å fikse, lar meg være i det mens han bare sitter ved siden av meg.

Syklene er tomme for strøm, så vi går de 3 km hjem. Klokken er akkorat 05:00 idet hodet treffer puta. Det siste jeg tenker før jeg sovner er at; neste gang skal jeg få med meg soloppgang. 

Avreisedag - søndag

Vi sover lenge, har ingen hast med å dra. Planen er å dra etter morgenrushet, før templet skal brenne og det påfølgende rushet. Når så mange mennesker skal dra blir det kø, og å sitte fast i kø i 14 timer med 2 barn er lite aktuelt. Planen treffer blink og vi bruker bare 1,5 time på å komme oss ut. Turen hjem tar dobbelt så lang tid som planlagt, men det er en annen historie. Vi kommer oss til Winter Park kvelden før vi skal fly hjem. Det blir totalt 5 dager reise for å komme hjem til Trondheim – home sweet home!

Det er litt av en overgang å komme ut av boblen og inn i den virkelige verden, men vi tar med oss opplevelsen, følelsen av tilhørighet, felleskap, kjærlighet og galskap, og lever lenge på det. Takk for følget!