Jeg er redd og litt forbanna. For plager min åpenhet deg?
Hvorfor er det noen som mener at jeg må gjemme meg og den jeg er?
Jeg synes ikke det er riktig.
På samme måte som en homofil person – er født slik, er jeg også det.
Det er slik jeg ser på det. Noen kaller dette en legning, andre kaller det en hobby – samme for meg.
Alt jeg vil ha, er aksept. Jeg trenger ikke gni det inn og fortelle det til alle, men jeg vil ikke være redd.
Jeg vil ikke være redd for å miste jobben min. Jeg vil ikke være redd for å bli meldt til barnevernet.
Jeg vil ikke være redd for å ikke lenger bli invitert til familiemiddager.
Det å gå rundt å føle at man må gjemme seg og i tillegg være redd – er ikke sånn jeg vil leve livet mitt.
Å leve et liv uten BDSM, er heller ikke et alternativ. Det er sånn jeg er.
Jeg er skrudd sammen på denne måten og jeg trenger det i livet mitt.
Derfor blir det nødvendig å ta denne debatten. Eksponere meg selv og velge åpenhet.
For jeg vil velge meg åpenhet. Selv om det føles utrolig skummelt. Jeg vil velge meg et åpent samfunn
der vi har respekt for hverandre. Hvor det kan være aksept for at vi er ulike.
PRIDE og LBGTQ+ bevegelsen har gjort en super jobb. De har banet vei for mange homofile og jeg
beundrer deres jobb for å inkludere alle. De har fjernet mye stigma rundt det å være annerledes.
Dette utvider horisonten til de fleste og gjør noe med holdningene våre som et samfunn.
De har jobbet lenge og tatt mange kamper. Virkelig stått på. Vært modige og tålmodige.
Nå i dag flagger de fleste kommuner i landet vårt med regnbueflagg i juni. Da kjenner jeg stoltheten
boble i meg. Tenk at lille Norge, rommer alle disse fantastiske menneskene.
Vi har kommet langt, men PRIDE er fortsatt viktig. Selv om mange ikke lenger synes det er unormalt
med barn som har to mødre eller fedre, og ingen ser rart på deg om du kysser noen med samme
kjønn – er mange redde. Mange homofile er redde for å stå frem. Kanskje henger det igjen litt skam
eller redsel? For det er noen som tillater seg å spre hat og som dømmer andre kun på grunn av deres
seksuelle legning.
Tenk at det finnes fortsatt mennesker som mener at det er feil å være homofil. Noen mener det bør
straffes. Selv om der over 50 år siden det var straffbart å være homofil i Norge.
I 1972 ble endelig loven endret. 50 år er kanskje lenge, men ikke lenge nok til at ingen slike
holdninger henger igjen.
Det krever tid. Og det krever handling.
Derfor ser jeg veldig opp til PRIDE. Fordi de har tatt kampen, stått i det og skapt handling.
Jeg ser på alle som står frem som homofile, som mine forbilder. De var en gang i tiden sett på som
noe feil. Noe annerledes. På samme måte som meg, om jeg kan tillate meg selv å sammenligne disse
tingene.
BDMS, eller fetisjisme og sadomasochisme ble i 2010 fjernet som en mental lidelse. Det er bare 14 år
siden. Det er ikke lenge. Ikke lenge nok til at folk ikke er redde. Folk er fortsatt redde for å miste
jobben, eller barna om det kommer ut.
Heldigvis blir det større og større aksept rundt ulike legninger og preferanser, men langt i fra alle er
like åpne.
Hva skyldes det? Hvorfor er bokstavene «BDSMS» så skremmende for folk?
Er det misforståelser og skremmende porno på internett?
Er det fordi ordet «Sadist» høres skummelt ut? For kanskje ser du for deg det samme som meg – at
en sadist er en som liker å skade fremmede, kun for gøy?
Jeg trodde faktisk dette om sadister. Og jeg hadde uendelig mange fordommer mot alle ordene som
følger med BDSM.
«Sadist», «Masochist», «Dominant», «Submissive», «Brat» og listen fortsetter.
Det er mange ord og titler. Alle disse ordene skremte meg og gjorde meg forvirret. Jeg kjente meg
ikke igjen i noen av dem, eller? Jeg var i alle fall ingen masochist! Jeg var jo ikke gal heller!? Hvem er
det som liker å bli påført smerte?
Disse tankene kom fra meg, som hele livet har kjent en dragning mot dette litt tabubelagte og
mystiske universet. Jeg ser på meg selv om åpen for nye ting og lite dømmende. Allikevel tenkte jeg
slik når jeg hørte snakk om BDSM.
Om jeg tenkte slik, hvordan tenker da langt mer konservative og «vanlige» folk når de hører om noen
som driver med BDSM?
Tenker de at det er galskap å la barn vokse opp i et hjem med foreldre som utøver BDSM og som
lever i en slik dynamikk? Tenker alle folk vi møter på gata, at de som driver med BDSM låser inn
partnerne sine i kjellere og slår de til blods? Mener de at alle dominante er selvgode narsissister som
utsetter svake individer for en sykelig mental kontroll?
Om det er slik de tenker, kunne de ikke tatt mer feil.
I skrivende stund, er det litt over et år siden ble jeg medlem av min lokale BDSM forening. Min
nysgjerrighet hadde tatt overhånd og jeg følte at jeg hadde ingenting å tape. Min nysgjerrighet og
mitt behov for tilhørighet var uendelig stort. Vi trenger å ikke føle oss alene. Det var som en ny
verden for meg. Å kunne få lov til å møte alle disse fantastiske menneskene – som alle er lik meg.
Kunne snakke om ting og ikke bare se eller lese om det på nett. Endelig noen som skjønte hva jeg
følte på. Noen som kunne speile mine behov og ikke minst, dele erfaringer. Dele kunnskap og gi meg
innsikt i at BDSM er ikke bare det du ser på porno.
Jeg fikk i løpet av kort tid mange nye vennskap og mye kunnskap. Kunnskap som jeg kunne ønske at
flere hadde. For da hadde ikke folk lenger tenkt at BDSM var noe skummelt.
Sannheten er at noen av de mest oppegående og snille personene jeg har møtt, er aktive utøvere av
BDSM.
Og ja tenk, faktisk er mange av de sadister.
Det å bli kjent med disse menneskene og få et innblikk i foreningens verdier ble vendepunktet for
meg. Jeg har aldri følt meg så trygg, som da jeg satt på en cafe, omgitt av dominante og sadistiske
mennesker. De har en helt egen evne til å lese andre mennesker. Tyde signaler, ta hensyn og vise
omtanke. Det er dette de driver med.
De passer på hverandre og de er helt rå på kommunikasjon. Det er mye kommunikasjon i BDSM og
alle må ha respekt for hverandre. Det er en av grunnpilarene. Jeg vil tro at par som utøver BDSM, har
et mye sterkere forhold enn de fleste. På grunn av at man hele tiden gir utrykk for sine behov, lytter
og kommuniserer. Så enkelt og så fint.
BDSM har også ført til at jeg har vokst mye som person og det er utelukkende positivt.
Jeg vil på ingen måte si at jeg har skadet noen med min interesse. I mine øyne er dette helt ufarlig.
Men hvorfor er jeg da så redd? Hvorfor er det så skummelt for meg å skulle stå frem?
Jeg vet at jeg har loven på min side. Det er ikke lov til å diskriminere noen på grunn av legning i
Norge. Jeg vet at jobben ikke har lov til å gi meg sparken på grunn av en lovlig interesse jeg har på
fritiden.
Jeg vet at barnevernet ikke legger seg borti hvilken legning og seksuell preferanse jeg har, så lenge
det er lovlig og ikke påvirker mine evner som omsorgsperson. De har ingen sak. Ingen har en sak.
Er det kanskje bare jeg som overdramatiserer det hele? Vil det vise seg om jeg står frem, at ingen
bryr seg?
Allikevel er jeg redd.
På samme tid er jeg også sint. Sint fordi jeg vil ikke føle det slik.
Jeg vil kunne gå under BDSM flagget i PRIDE toget og være stolt!
Hvor mange ser du i PRIDE toget, under regnbueflagget gå med maske, fordi de er så redde for å bli
avslørt som homofil? Ikke mange.
Men under BDSM flagget, er det mange som går med maske. Ikke misforstå meg, jeg menter ikke at
vi skal utøve BDSM og vise oss frem på den måten i PRIDE-paraden. Men jeg vil kunne gå under et
BDSM flagg og vise at vi finnes. Og at vi ikke er skumle.
Mange går jo i toget selv om de ikke er homofile også. De er der for å vise sin støtte.
Hvorfor kjennes det så annerledes ut når det kommer til BDSM?
Jeg har gått i PRIDE toget i mange år, med regnbueflagg i hånda og fargerike blomster i håret
sammen med mine barn, for å vise de at vi skal være åpne og inkluderende. Vise de at vi skal feire
ulikhetene våre. Det er ikke farlig å være annerledes, det skal ikke være farlig.
Men jeg kjenner den bitre smaken av dobbeltmoral. For hvem er det som gjemmer sin legning?
Hvem er det som ikke tørr å presentere seg med etternavn på medlemsmøter i BDSM foreningen?
Hvem er det som desperat gjemmer bor et lite blåmerke når jeg skifter i garderoben på jobb?
Jo, det er meg.
Hvordan endrer vi dette folkens? Hvordan skal vi klare å skape større aksept for også denne
legningen? Kanskje skulle vi lært mer om dette i seksualundervisningen på videregående, slik at man
hadde skapt større aksept og tatt bort det litt mystiske og skumle med det. Ufarliggjort det. Inkludert
sadomasochisme som en seksuell legning?
Jeg vil ikke vente i 50 år! Jeg vil ikke være redd!
Jeg vil kunne være meg, akkurat som jeg er. Uten å være livredd for at noen skal komme i skade for å
avsløre noe.
Jeg har lenge tenkt, at noen må gjøre noe. Noen må gjøre det mindre skummelt å stå frem. Noen må
normalisere og ufarliggjøre dette. Alltid denne noen.
Men så innså jeg her en dag, at alt starter med meg. All forandring her i verden, starter med oss selv.
Så her er jeg, ikke lenger i skyggen, men ut i det åpne. (Selv om jeg egentlig ikke tørr).
Jeg heter Victoria Roberthsdatter og jeg er sadomasochist.
Og jeg er ikke skummel.
Så da lurer jeg bare på en siste ting: Hvem er med meg under BDSM-flagget i PRIDE toget 29. juni?
