Av Tittan i Skyggelandet

Jeg prøver vanligvis å ikke være særlig politisk på Skyggelandet, men det er Pride-måned, og Pride startet som et opprør, så her kommer det. 

Det morsomme er at dette egentlig ikke er et innlegg om Pride. Ikke først og fremst. Det er et innlegg om mennesker.

Før jeg fortsetter, vil jeg gjøre én ting helt klar. Hvis du er religiøs, har jeg absolutt ingenting imot det. Faktisk har jeg stor respekt for mennesker som bruker troen sin som et verktøy for å bli litt snillere, litt mer medmenneskelige og litt mer forståelsesfulle enn de var i går. Verden trenger flere slike mennesker. Jeg har møtt mange troende mennesker som inspirerer meg nettopp fordi de møter andre med varme, nysgjerrighet og omtanke.

Dette er derfor ikke et innlegg om religion. Det er et innlegg om hva som skjer når vi slutter å se mennesker som mennesker.

Hjembyen min er full av Pride-flagg akkurat nå. De henger fra rådhuset, fra skoler, fra universitetet, fra butikker og bedrifter, fra balkonger og hager. Til og med fiskehandleren har hengt opp sitt eget flagg. I noen korte sommeruker blir byen litt mer fargerik, litt mer synlig, og kanskje litt tydeligere på at ulike mennesker finnes og fortjener sin plass i samfunnet.

Likevel skjer det samme hvert eneste år. Noen river flaggene ned. Noen vandaliserer dem. Noen forsøker å brenne dem. Det som alltid har fascinert meg, er ikke sinnet i seg selv. Mennesker blir sinte over de merkeligste ting. Det som fascinerer meg, er vissheten. Den bastante overbevisningen om at man vet hvem andre mennesker er uten noen gang å ha møtt dem. Den selvsikre måten man kan fordømme et liv man ikke kjenner, og tillegge motiver, verdier og handlinger til mennesker man aldri har snakket med. Hvordan blir vi så sikre på at vi vet hvem andre mennesker er? Hvordan kan vi være så overbevist om at vi forstår et annet menneskes liv når vi aldri har satt oss ned med dem over en kopp kaffe, hørt historien deres eller spurt dem hvem de egentlig er? Jeg vet litt om hvordan det føles å bli redusert til en merkelapp.

For mange år siden holdt en pastor i en stor menighet en tale om mennesker han mente ledet andre bort fra Gud. Jeg var blant skurkene i historien hans. Han nevnte meg ved navn og beskrev meg som «den selvutnevnte sadomasochisten». Den tittelen bærer jeg fortsatt med en viss stolthet. Ikke fordi jeg liker å bli kritisert, men fordi episoden lærte meg noe viktig om skam. Slike ord fungerer bare dersom den som rammes aksepterer premisset bak dem. De fungerer bare dersom man skammer seg over det man er. Og det gjorde jeg ikke.

Jeg er sadomasochist. Det har aldri vært noen hemmelighet. Derfor traff ordene hans meg mest som en litt overdreven introduksjon. Det som ble sittende igjen hos meg, var noe annet. Han visste nesten ingenting om meg. Han kjente ikke fryktene mine. Han kjente ikke drømmene mine. Han kjente ikke menneskene jeg elsker, feilene jeg har gjort eller tingene jeg har lært. Han kjente ikke historien min. Han kjente en merkelapp. Og et sted på veien hadde han bestemt seg for at merkelappen var viktigere enn mennesket. Jeg tror kanskje det er derfor Pride aldri har vært vanskelig for meg å forstå.

Jeg er ikke skeiv selv, men jeg vet hvordan det føles når mennesker bestemmer seg for hvem du er uten å kjenne deg. Jeg vet hvordan det føles når andre bygger en forestilling om deg i hodet sitt og deretter reagerer på den forestillingen i stedet for personen som faktisk står foran dem.

Gjennom årene har jeg møtt mennesker med alle slags bakgrunner, legninger, identiteter, trosretninger og livssyn. Jeg har møtt mennesker jeg har vært fullstendig enig med, og mennesker jeg har vært dypt uenig med. Det som har slått meg igjen og igjen, er hvor sjelden et menneske kan oppsummeres med ett ord.

Ingen er bare homofil.

Ingen er bare kristen.

Ingen er bare trans.

Ingen er bare sadomasochist.

Ingen er bare konservativ.

Ingen er bare liberal.

Ingen er bare mann.

Ingen er bare kvinne.

Ingen er bare det ene eller det andre.

Vi er alle langt mer kompliserte enn merkelappene som festes på oss.

Jeg tror noe av dette går helt tilbake til ungdommen min. Lenge før jeg ble en del av kinkmiljøet, lenge før jeg begynte å skrive og undervise, og lenge før noen bestemte seg for at jeg tydeligvis jobbet for Satan, spilte jeg trommer i et punkband.

Som mange unge punkere ble jeg fascinert av anarkismen. Ikke den karikaturen folk ofte ser for seg, med kaos, vold og brennende biler, men den grunnleggende tanken om at makt alltid bør utfordres, at autoritet bør fortjenes, og at mennesker har en iboende verdi som ikke avhenger av status, rikdom, religion eller gruppetilhørighet.

Meningene mine har forandret seg mange ganger siden den gang. Livet har en tendens til å gjøre de fleste av oss litt mindre bastante og litt mer nyanserte.

Men én ting har forblitt den samme.

Først og fremst er vi mennesker.

Før religion.

Før seksualitet.

Før kjønn.

Før politikk.

Før kink.

Før nasjonalitet.

Før alle merkelappene vi bruker for å sortere hverandre inn i forskjellige bokser.

Vi er mennesker.

Og fordi vi er mennesker, tror jeg også at vi har den samme grunnleggende verdien og den samme retten til å leve liv som gir mening, glede, kjærlighet, tilhørighet og frihet, så lenge vi ikke skader andre.

Kanskje er det derfor Pride gir så mye mening for meg.

Jeg trenger ikke dele et annet menneskes identitet for å anerkjenne deres menneskeverd.

Jeg trenger ikke forstå alle aspekter ved et annet menneskes liv for å mene at de fortjener respekt.

Jeg trenger ikke være enig i alle valgene et annet menneske tar for å akseptere deres rett til å eksistere fredelig i verden.

Jo eldre jeg blir, desto mer overbevist blir jeg om at nysgjerrighet er en av de viktigste egenskapene vi mennesker har.

Forutinntatthet sier:

«Jeg vet allerede hvem du er.»

Nysgjerrighet sier:

«Fortell meg om deg selv.»

Den ene lukker en dør.

Den andre åpner en.

Og nesten alle de viktigste menneskene i livet mitt kom inn gjennom en åpen dør.

Ikke fordi jeg visste hvem de var.

Ikke fordi de passet inn i en bestemt kategori.

Men fordi jeg var nysgjerrig nok til å bli kjent med dem.

Det er derfor jeg liker å se alle disse Pride-flaggene.

Ikke fordi de forteller meg at alle er enige. Det er vi åpenbart ikke.

Ikke fordi de forteller meg at verden er perfekt. Det er den åpenbart ikke.

Jeg liker dem fordi de minner meg om at bak hvert flagg, hver merkelapp, hver identitet og hver kategori finnes det et menneske.

Et menneske med håp.

Et menneske med frykt.

Et menneske med drømmer.

Et menneske med usikkerheter.

Et menneske som prøver å finne sin plass i verden, akkurat slik resten av oss gjør. Og kanskje er det nettopp det jeg skulle ønske flere husket. Før du bestemmer deg for hvem noen er, møt dem. Før du dømmer dem, lytt til dem. Før du avskriver dem, vær nysgjerrig på dem. Du oppdager kanskje at monsteret du ble fortalt at du skulle frykte, bare er et annet menneske som prøver å leve livet sitt så godt de kan.

Og i min erfaring er det nettopp der de interessante historiene begynner.

Mennesker først.

Merkelapper etterpå.